kroppen min knekker
forvitres
lagd av nedbrytbare materialer
leddene verkes, gnisser mot hud

når jeg går
en fot foran den andre
hoftene slår knute om en vanlig hverdag

hodet er tungt
hardt og dunkende
pipelyd i ørene
pulsen i panna

bak øynene kan du skimte et menneske
et menneske som en gang var
og en kropp som forsvinner





Katja Gujord

dagens kalendergave til deg, kristine oda

Hvordan hun tenker, det vet man ikke helt. Kanskje på en måte ikke alle forstår, som ikke alle kan forstå, uten om meg, og deg. Ikke vet jeg. Men hun tenker, det gjør hun; og under det lett bølgete, lysebrune håret ligger det tanker store nok til å fylle rom vi aldri har vært i før. Men hun har det, hun har vært i rommet. Hun vet hvordan det er der, og hun liker seg der. Tanker i rommet som slynges fram og tilbake før det får en slutt. Fint, er det. Flott. Som hun skulle sagt. Og liker du det, så liker du det.

Hvordan hun opplever verden, det vet man heller ikke helt. Kanskje på en måte ikke alle forstår, som ikke alle vil forstå, utenom henne, og meg, kanskje? Ikke vet jeg. Men hun opplever så mye, det gjør hun. Klarer ikke sitte stille lengre enn hun må, må ut, oppleve, ta vare på, se, lukte, huske; og bak tankekart og forkortelser med rød penn og grønne linjer ligger opplevelsen av verden og tankene som virrer rundt og rundt og rundt inntil det får en slutt på kanten av stupet til verdens ende. Eller, kanskje ikke?

Men hvordan hun er, det vet man. På en måte alle kan se, som alle vil se. Dette vet jeg og hun er mye; mye mer enn man kan få plass på i et tankekart, i rom, som en tegning på et ark, som ord i skriftstørrelse 12, mye mer enn mennesket kan forestille seg. For mennesket er ikke skapt til å forestille seg så store ting. Så store ting som henne og tankene hennes.

Og til slutt; hvem hun er, det vet jo du. Du vet det kjempegodt, for du kjenner henne bedre enn jeg noen gang har kjent noen. Du vet hva hun tenker, hvordan hun tenker, hvordan hun fører blyanten over et blankt ark og lager et kunstverk. Du vet det, for det er deg. Du er henne, og jeg er meg. Og det er sånn det er.

Det er noe med det. Det er noe rart. Jeg må faktisk skrive noe for å overleve. Hvor mange blogger jeg har hatt til nå, spør du? Godt poeng, men det er noe med det.

Så da sitter jeg her da, nok en gang, og skriver om ingenting og alt på samme tid. Og du skal få en oppdatering, det skal du, for livet er opp og ned og bak fram hele tiden og til og med jeg- ja, til og med jeg- klarer ikke å følge med på hva som skjer. Fine ting: london med han fine, pepperkaker og lp-plater, ryddig leilighet og fine ord. Teite ting: jeg tenker for mye.

Det er visst noe med det. Tror jeg.

Og du, midt i rommet.

Jeg leter etter den følelsen, den som ikke alltid kommer like godt fram i lyset som resten. Noen sier den ikke fins, andre sier at den alltid er der; den følelsen jeg får når jeg ser deg i øynene og får vondt i magen, når jeg tenker, ser, hører navnet, over hodet, inni kroppen. Denne følelsen så mange har funnet, mistet, fått, gitt bort; som så mange ikke finner. Jeg vet ikke helt hvor den befinner seg, følelsen altså, eller hvor jeg kan få tak i den, hvem som har den, får den, eller fortjener den. Jeg aner ikke, og jeg leter. Jeg husker deg. Husker du vinden ? Selvsagt.

Denne følelsen jeg ikke vil finne, men som jeg må lete etter likevel. Gjemmer den seg for meg, kanskje, vet jeg ikke, har jeg aldri visst eller kommer til å vite. Og når du sa navnet mitt, husker du hvordan du sa navnet mitt, stille i rommet og gjennom døren, inn i tapeten, jeg klarte ikke å se på deg, du sa navnet mitt - akustikken var fremragende - og jeg kjente at det ville vare lenge. Var det dette jeg lette etter ? Stemmen i rommet som hvisket navnet mitt om og om igjen, som om noen hadde trykt på repeat-knappen, og det var ikke meg eller deg.

Husker du vinden som tok tak i håret ditt og blåste det avsted langt, langt borte, som en fugl ?

Du bare stod der midt i rommet; lot det hende.

Jeg har glemt følelsen, finner den ikke, men leter fortsatt.

Det var noe med dagene, dagene som gikk forbi og som vi la bak oss, som du la bak deg, og jeg kunne ikke stoppe det, ikke heller kunne du. Ikke ville jeg føle den følelsen jeg lette etter, så jeg visste ikke helt hva jeg gjorde. Du ville ikke føle den, men de sa du måtte. Man må godta det, eller ikke. Du valgte det første. Og jeg, jeg valgte ikke.

Jeg fant den ikke, og husker du ? Jeg kan fortsatt huske, minnet som ikke forsvinner fordi det har vært der så altfor lenge, minnet som ikke forsvinner fordi du vil det skal være der: og det skal det, så lenge som fuglene flyr langt, langt vekke med vinden og alt annet i dens vei, og jeg og du står midt i rommet med veggene rundt oss. Dagene gikk forbi og tilbake igjen, hjemsøkte meg og jeg ble oppmerksom på dens eksistens, slik som akustikken i rommet, og jeg kjente at dagene ville være der. Selv om du ikke ville, ville dagene, øyeblikkene, stemmene i rommet, vinden og minnet fortsatt sitte igjen i tapeten.

Veggene visste vår historie, gjorde de ikke ? Og tapeten holdt på de.

Bak tapeten, sa du.

Jeg kan huske hvordan du sa navnet mitt, fortatt kan jeg huske måten du sa navnet mitt. Fram og tilbake mellom veggene, og du stod midt i rommet mens du hvisket, ja, du hvisket. Hvorfor hvisket du ?

Jeg lette etter den følelsen. Du kjenner den nå, gjør du ikke ? Den følelsen som ikke alltid kommer like godt fram i lyset som resten. Denne følelsen jeg får når jeg ser deg, nå, slitne øyne, jeg får vondt i magen, jeg tenker på deg, ser på deg, ligge der, hjelpesløs, nedbrutt, jeg hører navnet mitt i rommet, over hodet mitt og inn i kroppen din.

Akustikken var fremragende den dagen du hvisket navnet mitt og fortalte at du skulle dø. Jeg klarte ikke å se på deg. Da vinden tok tak i håret ditt og blåste det langt, langt vekke, stod du bare der og lot det hende: slike ting som man må godta, sa du, slike ting som dette. Ikke kunne jeg gjøre noe for dagene gikk og du bare stod der, midt i rommet, helt til du ikke gjorde det lengre. Og den følelsen, den følelsen av å se noe forsvinne i vinden, den følelsen jeg får når jeg hører navnet mitt på repeat, når du hvisker, og hvordan tapeten skjærer under neglene når jeg river den av, det var den jeg lette etter. Så var den tapt og funnet på en og samme tid, og jeg ble stående der jeg alltid hadde stått.

Jeg så meg rundt. Det var noe med rommet. Det var noe i rommet, og det var ikke deg eller meg, lengre. Jeg kunne ikke forstå hva det var før veggene var nakne og jeg kunne se hva du hadde skrevet. Bak tapeten, hadde du sagt, men så forlot du rommet og veggene og gulvet, og jeg ble stående igjen, midt i rommet, der du hadde stått, med denne følelsen jeg ville finne. Jeg hadde aldri trodd at den skulle ligge bak tapeten, men du visste det du; du visste det hele tiden. Og husker du vinden ? Selvsagt husker jeg vinden.

you are not stubborn

home, sweet home

På onsdag, forteller jeg meg selv, på onsdag kan du begynne å slappe av igjen. Og det som er så flott med hele greia er at jeg aldri er så glad som jeg er om sommern. Ikke på grunn av sola, varmen, ferie-følelsen eller skolefri, men fordi det er på sirkus jeg virkelig føler meg hjemme. Cheesy, ikke sant ? Og litt ironisk, om man tenker på det.

På onsdag blir det campingvogn, fjordland og kommunikasjon på engelsk, ungarsk og polsk, og det er så jævla fantastisk at jeg nesten ikke klarer å vente ..

Så her sitter jeg, igjen, og lager en ny blogg. Jeg vet ikke om det er fordi jeg var lei av den andre, om jeg var lei av blogg.no eller fordi jeg bare vil ha en ny plass med nytt design, men uansett. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg kommer til å skrive her; mest sannsynlig masse random, men det er jo bare å følge med for den som vil. Eller ikke.

Meoow.