Jeg leter etter den følelsen, den som ikke alltid kommer like godt fram i lyset som resten. Noen sier den ikke fins, andre sier at den alltid er der; den følelsen jeg får når jeg ser deg i øynene og får vondt i magen, når jeg tenker, ser, hører navnet, over hodet, inni kroppen. Denne følelsen så mange har funnet, mistet, fått, gitt bort; som så mange ikke finner. Jeg vet ikke helt hvor den befinner seg, følelsen altså, eller hvor jeg kan få tak i den, hvem som har den, får den, eller fortjener den. Jeg aner ikke, og jeg leter. Jeg husker deg. Husker du vinden ? Selvsagt.
Denne følelsen jeg ikke vil finne, men som jeg må lete etter likevel. Gjemmer den seg for meg, kanskje, vet jeg ikke, har jeg aldri visst eller kommer til å vite. Og når du sa navnet mitt, husker du hvordan du sa navnet mitt, stille i rommet og gjennom døren, inn i tapeten, jeg klarte ikke å se på deg, du sa navnet mitt - akustikken var fremragende - og jeg kjente at det ville vare lenge. Var det dette jeg lette etter ? Stemmen i rommet som hvisket navnet mitt om og om igjen, som om noen hadde trykt på repeat-knappen, og det var ikke meg eller deg.
Husker du vinden som tok tak i håret ditt og blåste det avsted langt, langt borte, som en fugl ?
Du bare stod der midt i rommet; lot det hende.
Jeg har glemt følelsen, finner den ikke, men leter fortsatt.
Det var noe med dagene, dagene som gikk forbi og som vi la bak oss, som du la bak deg, og jeg kunne ikke stoppe det, ikke heller kunne du. Ikke ville jeg føle den følelsen jeg lette etter, så jeg visste ikke helt hva jeg gjorde. Du ville ikke føle den, men de sa du måtte. Man må godta det, eller ikke. Du valgte det første. Og jeg, jeg valgte ikke.
Jeg fant den ikke, og husker du ? Jeg kan fortsatt huske, minnet som ikke forsvinner fordi det har vært der så altfor lenge, minnet som ikke forsvinner fordi du vil det skal være der: og det skal det, så lenge som fuglene flyr langt, langt vekke med vinden og alt annet i dens vei, og jeg og du står midt i rommet med veggene rundt oss. Dagene gikk forbi og tilbake igjen, hjemsøkte meg og jeg ble oppmerksom på dens eksistens, slik som akustikken i rommet, og jeg kjente at dagene ville være der. Selv om du ikke ville, ville dagene, øyeblikkene, stemmene i rommet, vinden og minnet fortsatt sitte igjen i tapeten.
Veggene visste vår historie, gjorde de ikke ? Og tapeten holdt på de.
Bak tapeten, sa du.
Jeg kan huske hvordan du sa navnet mitt, fortatt kan jeg huske måten du sa navnet mitt. Fram og tilbake mellom veggene, og du stod midt i rommet mens du hvisket, ja, du hvisket. Hvorfor hvisket du ?
Jeg lette etter den følelsen. Du kjenner den nå, gjør du ikke ? Den følelsen som ikke alltid kommer like godt fram i lyset som resten. Denne følelsen jeg får når jeg ser deg, nå, slitne øyne, jeg får vondt i magen, jeg tenker på deg, ser på deg, ligge der, hjelpesløs, nedbrutt, jeg hører navnet mitt i rommet, over hodet mitt og inn i kroppen din.
Akustikken var fremragende den dagen du hvisket navnet mitt og fortalte at du skulle dø. Jeg klarte ikke å se på deg. Da vinden tok tak i håret ditt og blåste det langt, langt vekke, stod du bare der og lot det hende: slike ting som man må godta, sa du, slike ting som dette. Ikke kunne jeg gjøre noe for dagene gikk og du bare stod der, midt i rommet, helt til du ikke gjorde det lengre. Og den følelsen, den følelsen av å se noe forsvinne i vinden, den følelsen jeg får når jeg hører navnet mitt på repeat, når du hvisker, og hvordan tapeten skjærer under neglene når jeg river den av, det var den jeg lette etter. Så var den tapt og funnet på en og samme tid, og jeg ble stående der jeg alltid hadde stått.
Jeg så meg rundt. Det var noe med rommet. Det var noe i rommet, og det var ikke deg eller meg, lengre. Jeg kunne ikke forstå hva det var før veggene var nakne og jeg kunne se hva du hadde skrevet. Bak tapeten, hadde du sagt, men så forlot du rommet og veggene og gulvet, og jeg ble stående igjen, midt i rommet, der du hadde stått, med denne følelsen jeg ville finne. Jeg hadde aldri trodd at den skulle ligge bak tapeten, men du visste det du; du visste det hele tiden. Og husker du vinden ? Selvsagt husker jeg vinden.
