tirsdag 6. desember 2011

dagens kalendergave til deg, kristine oda

Hvordan hun tenker, det vet man ikke helt. Kanskje på en måte ikke alle forstår, som ikke alle kan forstå, uten om meg, og deg. Ikke vet jeg. Men hun tenker, det gjør hun; og under det lett bølgete, lysebrune håret ligger det tanker store nok til å fylle rom vi aldri har vært i før. Men hun har det, hun har vært i rommet. Hun vet hvordan det er der, og hun liker seg der. Tanker i rommet som slynges fram og tilbake før det får en slutt. Fint, er det. Flott. Som hun skulle sagt. Og liker du det, så liker du det.

Hvordan hun opplever verden, det vet man heller ikke helt. Kanskje på en måte ikke alle forstår, som ikke alle vil forstå, utenom henne, og meg, kanskje? Ikke vet jeg. Men hun opplever så mye, det gjør hun. Klarer ikke sitte stille lengre enn hun må, må ut, oppleve, ta vare på, se, lukte, huske; og bak tankekart og forkortelser med rød penn og grønne linjer ligger opplevelsen av verden og tankene som virrer rundt og rundt og rundt inntil det får en slutt på kanten av stupet til verdens ende. Eller, kanskje ikke?

Men hvordan hun er, det vet man. På en måte alle kan se, som alle vil se. Dette vet jeg og hun er mye; mye mer enn man kan få plass på i et tankekart, i rom, som en tegning på et ark, som ord i skriftstørrelse 12, mye mer enn mennesket kan forestille seg. For mennesket er ikke skapt til å forestille seg så store ting. Så store ting som henne og tankene hennes.

Og til slutt; hvem hun er, det vet jo du. Du vet det kjempegodt, for du kjenner henne bedre enn jeg noen gang har kjent noen. Du vet hva hun tenker, hvordan hun tenker, hvordan hun fører blyanten over et blankt ark og lager et kunstverk. Du vet det, for det er deg. Du er henne, og jeg er meg. Og det er sånn det er.


1 kommentar:

  1. Jammen !!!!! Åååååå, så uendelig søt du e !!! loveuu <3 <3

    SvarSlett

<3